Filmportretter: Samhørighet, verdighet og livsglede

Mona Moe
Mona Moe
Anne-Kari Espeland ser på bilder i et fotoalbum. Hun er portrettert i Mona Moes film.
Anne-Kari Espeland
Isabel Bergrud er portrettert i Mona Moes film.
Isabel Bergrud

Tekst og foto: Mona Moe 

Vidaråsen med kun tre ord må for meg bli: samhørighet, verdighet og livsglede. Men det er vanskelig å stoppe der, for respekt, selvstendighet, takknemlighet, nestekjærlighet og stolthet, er også viktige ord som beskriver livet i landsbyen. 

De to første gangene jeg var på Vidaråsen var i forbindelse med å lage reportasjer med Empo TV. Og i denne forbindelse har jeg vært der tre ganger. 

Det er ganske vanskelig å forklare for folk som aldri har vært der, hvordan det oppleves og få bli en del av atmosfæren i landsbyen. Jeg prøver meg først med de nevnte ordene, men jeg ser at det liksom ikke går ordentlig inn. Folk skjønner det ikke helt. 

Og det forstår jeg egentlig godt, for man må oppleve det selv! 

Derfor ble jeg så glad da jeg fikk spørsmålet om å lage disse mini-portrettene, som jeg velger å kalle dem. I filmene møter vi fem ganske så ulike mennesker. I alder er det nesten femti år mellom den yngste og eldste. To av dem flyttet til Vidaråsen på starten av 1980-tallet, og den eldste kom til landsbyen allerede i 1971. Alle fem viste stor åpenhet med ønske om å fortelle og dele. Alle hadde bare gode ting å si om Vidaråsen og livet sitt der. 

Jeg er stolt av å ha fått lage disse filmportrettene. Glad for at alle ble fornøyd med sine egne filmer. Og jeg er takknemlig for tilliten. 

På mine turer til Vidåråsen har jeg opplevd å bli godt ivaretatt, samtidig som jeg har fått vandre rundt og finne ut av tingene på egenhånd. Møter med menneskene i landsbyen har alltid en spesiell tilstedeværelse i seg. Dette mangler vi ofte i de hektiske livene våre, å se hverandre – ordentlig. Lytte, ha tid og ro.  

Etter hver gang jeg har vært i landsbyen, har jeg kommet hjem med følelse av påfyll, godhet og takknemlighet. Og jeg vet at det må bli en neste gang, at jeg har enda flere klemmer å se frem til. Og den fantastiske maten, da – den er jo et kapitel for seg selv.