Tenn et lys for Vidaråsen – russens lysaksjoner

Tekst: Bente Edlund. Foto: Ruben Khachatryan.
Opprinnelig publisert i Landsbyliv nr. 40

Fremveksten av landsbybevegelsen eller Camphill i Norge startet med grunnleggelsen av Vidaråsen i 1966. Russens årlige lysaksjoner til inntekt for landsbyene, og senere Nils Christies bok Bortenfor anstalt og ensomhet. Landsbyer for usedvanlige mennesker fra 1989, gjorde antroposofenes bo- og arbeidstiltak kjent.

Teksten er hentet fra Bente Edlunds bok Kulturøyer - Antroposofiske tiltak for mennesker med spesielle behov. 1924 - 1990 (Antropos 2010), som bygger på hennes doktoravhandling i spesialpedagogikk fra 2008.

Tenn et lys for Vidaråsen

På Vidaråsen kom man seg økonomisk gjennom den første tiden ved hjelp av ekstraarbeid og mindre gaver, i tillegg til en prosjektstøtte fra Sosialdepartementet på 40 000 kroner. Raskt fikk initiativet dimensjoner. I konkurranse med de profesjonelle hjelpeorganisasjonene oppnådde Vidaråsen høsten 1966 å bli valgt som mål for Oslorussens årlige innsamlingsaksjon, uten foreløpig å ha så mye konkret å vise til utover en idé.

Forslaget om å selge bivokslys skal ha kommet fra av en av russeungdommene som la merke til det spesielle lyset på bordet. Lyset var laget av Phyllis Jacobsen. Selv om ingen hadde erfaring fra storproduksjon, fremstilte en så liten krets av mennesker, lokalisert til Hestafivel skole og Bakke gård, i løpet av fjorten dager mellom 40 000 og 48 000 lys for hånd. Ved årsskiftet 1966 til 1967 hadde de to første landsbyboere flyttet inn på Bakke gård.

Lysaksjonen gjorde det mulig å reise et nytt familiehus, som sto ferdig i 1968. Senere kom Henrik Steffens hus i 1969 og Johan Falkbergets hus i 1970. Husene ble gitt navn etter kunstnere eller personer som hadde utrettet noe betydningsfullt på det kulturelle eller sosiale området: Henrik Wergeland, Hans Nielsen Hauge, Nikolai Grundtvig, Halfdan Egedius, Selma Lagerløf, Janusz Korczack, Ita Wegman.

Så godt som årlig frem til slutten av 1980-tallet holdt Oslorussen sine lysaksjoner for Vidaråsen. Også russ fra andre fylker ble involvert. En rekke familiehus og verkstedsbygninger ble reist for disse pengene. Ved siden av snekkeriet var lysverkstedet ett av de første som ble innredet. Lysaksjonene gjorde det ikke bare mulig å bygge. De sikret også landsbyene årviss oppmerksomhet i avisene, ga Vidaråsen et renommé blant unge mennesker og fungerte i mange tilfelle som rekruttering. Overskriften var ikke veldedighet, men unge menneskers sosiale engasjement. Nærheten og det håndfaste ved prosjektet

– ett hus etter ett år – var viktige årsaker til suksessen. Betydningsfull var nok måten kontakten med russekullene ble pleiet på. De ble invitert ned til Vidaråsen, og møtet med landsbyboerne ble satt i sentrum. De årlige overrekkelsesseremoniene, blant annet Vidaråsensoareen i Chateau Neuf, var begivenheter.

Vokslyset hadde en ikke ubetydelig symbolverdi. Den naturlige og eksotiske bivoksen, og det at lysene var laget av de psykisk utviklingshemmede selv, var viktige attributter. Det var noe spesielt som passet inn i tiden. Assosiasjonen går til Hjelpestikkene, de avgiftbelagte fyrstikkene som i sin tid hadde vært med å legge grunnlaget for opprettelsen av de nye private åndssvakehjemmene etter krigen.

«Tenn et lys og glem lyseslukkerne!»

Mathias og Solveigh dypper lys.

Selv om ungdommen og avisene likte Vidaråsen, betydde ikke det at alle tenkte like varmt om landsbyen. Nettopp lysaksjonene var med og bidro til dette. Landsbyideen ble lansert og sjøsatt akkurat i de dager da funksjonshemmedes samfunnsmessige status for alvor ble satt på dagsorden i Norge. En viktig kampsak var å erstatte ydmykende veldedighet med lovfestede rettigheter. NFPUs medlemsblad Vår Rett ble gitt ut fra 1970. At dette bladet som ellers speilet stort og smått på handikappfronten, ikke hadde artikler eller henvisninger til Vidaråsen før i 10. årgang, er noe å legge merke til.

Da man i 1979 for første gang kunne lese om Vidaråsen, dreide det seg da også om et kritisk innlegg hentet fra fagforeningstidsskriftet Vernepleieren. Det forfatteren Steinar Miland fokuserte på, var Vidaråsen som et segregerende og sekterisk tiltak og den manglende politiske bevissthet både blant ungdommen og i landsbyen:

Heller ikke er det å forvente at elever i en skole som ikke er innstilt på å stille kritiske spørsmål av seg sjøl plutselig starter en debatt om funksjonshemmedes rettigheter med utgangspunkt i f. eks. en lysaksjon for Vidaråsen landsby. […]

Jeg kan ikke huske å ha sett representanter fra Vidaråsen stå på barrikadene i kampen for funksjonshemmedes rettigheter. Men det krever at man ikke isolerer seg i et sjølgodt minisamfunn, med ’åpne dager’ en gang i året La neste års lysaksjon bli noe mer enn smak av basar og bevisstløse ”tanter og onkler” i skolemoden alder som bekrefter sin egen vellykkethet som lysselgere med samvittighet attåt” (Vår Rett nr. 3 1979).

Den som gikk ut og tok Vidaråsen i forsvar etter Milands angrep, var Nils Christie. I et innlegg samme sted beskrev han landsbyen som en plass med stor åpenhet overfor omverden. Vidaråsen var et av 70-årenes viktigste sosiale eksperimenter, sammen med Tvindskolen og Christiania-kollektivet i Danmark. ”Problemet er vel at Miland ikke ser at Vidaråsen er barrikaden”.

Christie erkjente at det fantes betenkelige sider ved veldedighet for handikappede, men på plussiden fremhevet han at nettopp lysene har vært bindeledd mellom Vidaråsen og store ungdomsgrupper (Vår Rett nr. 3 1979).

Også en rettighetskjemper som Gerd Benneche, som i likhet med Nils Christie ble berørt av det hun møtte på Vidaråsen, måtte svelge dette. Jo da, det var veldedighet, men ga samtidig en frihet. Et tiltak som dette ville neppe kunne eksistere innenfor fylkeskommunale rammer (Dagbladet 6.3.1976).

Det kan se ut som om Miland ble hørt, for de to neste årene valgte russen å aksjonere til inntekt for andre humanitære formål. Men i 1982 var det igjen Vidaråsen som vant frem med sin søknad. At en innsamlingsaksjon til inntekt for funksjonshemmede nå var blitt generelt kontroversielt, viste seg i det at Rødrussens Arbeidsutvalg fant det nødvendig å invitere til pressekonferanse for å begrunne valget. ”Tenn et lys og glem lyseslukkerne!” var Aftenpostens overskrift (29.11.1982). Den siste lysaksjonen til inntekt for landsbyene ble holdt i 1988.